Men, men. Mitt første innlegg var (etter grundig saumfaring av eget reaksjonsmønster) nok krasst fordi det har florert med tulleinnlegg på et annet raseforum (ikke RR), og jeg mistenkte eiriks innlegg for å være i den kategorien. Det har jeg beklaget i et tidligere innlegg. Ikke påberoper jeg meg å være ekspert på noe, ikke er jeg bedreviter og ikke pleier jeg å være et dårlig menneske heller. Rent subjektiv oppfatning, selvsagt...
Nok om meg. Til tema:

Ridgebacken er (som jeg oppfatter den, selvsagt) en hund med av- og på-knapp. På ute og av inne. Helt utrolig av inne. Utrolig sterk fysisk, både utholdende og eksplosiv. Mistenkes for å være sta, mens den egentlig sitter der og vurderer om ønsket adferd står i stil med mulig belønning. Om mulig belønning anses som veldig bra, kan en få en ridgeback til å gjøre hva som helst, gjentatte ganger, og synes at det er skikkelig gøy. Hva som er den aller beste belønningen må man selvsagt som med andre hunder la hunden bestemme selv. Min RR kan gå gjennom ild og vann for mangoskall.
Ridgebacken er signalfølsom, og det gjør meg både glad og stolt når min 30 kilos, 7 mnd gamle valp demper chihuahua'er som aldri har gjort annet enn å bjeffe og gjøre utfall mot hunder som er større enn dem. Irma får dem til å holde kjeft og til og med logre. Sånt varmer et morshjerte.

En typisk ridgeback føler seg nok stor, noe som som regel gjør den ganske trygg på seg selv, noe som igjen gjør andre hunder trygge. (Jeg ser bort fra spøkelsesalderen.)
Kan sikkert skrive enda mer hvis eirik forsikrer meg om at han ikke lengre tror at jeg er grusom.


Fortsatt god helg!