Nå har jeg gått og tenkt (enda) mer over problemstillingen med ukontaktbar hund ved passeringer (og evt andre situasjoner). Og noe jeg har lært etter hvert er å tenke over hvilke krav vi stiller til hunden og hvor realistisk det er at det blir oppfylt. Kanskje er mine tanker noe dere alle har skjønt, jeg sier ikke at dere IKKE har skjønt det, men jeg fått mange aha-opplevelser på dette..
Når man går tur i bånd, så går man ofte i hver sin verden. Hunden og eier i fin flyt, hunden småsnuser i veikanten - eier går og tenker, evt nyter bare det å gå og ikke tenke.. i denne situasjonen, ingen krav om kontakt eller interaksjon mellom hund og eier. Så dukker det opp en hund i mot - og DA krever vi at hunden skal ta kontakt.
Jeg hadde lest mye før jeg fikk hund, og jeg hadde lest og lært om hvordan trene passering: Når hunden din ser på deg - klikk og belønn. Men det er et veldig høyt sprang fra å ha null kontakt på turen ellers - og så kreve full kontakt når den største forstyrrelsen av alle kommer vandrende (i innlæringsperioden, ja). Så min hund kikket jo ALDRI på meg, der jeg stod og ventet med klikkeren ladet og kjempebelønningen klar! Jeg hadde ikke tenkt på at kontakttreningen måtte begynne med mye enklere forstyrrelser enn hunder.. Så generell kontakttrening i bøttevis med andre og litt enklere forstyrrelser må som regel til før man kan få til kontakt når man møter hunder på tur - er min erfaring (og nå sier jeg IKKE at dere ikke gjør det altså.. min jeg gjorde en stor blunder på det).
Samme med innkallingstrening - vi er ute og går,hunden springer og koser seg, så deilig med en hund som underholder seg selv litt. Men når den vil underholde seg med naboens hund, DA krever vi at den i stedet skal komme til oss. Det er ikke rart det ikke lykkes.
Jeg har jobbet mye (med meg selv) for å gjøre at jeg og hunden har interaksjon på tur, både løs og i bånd. Er hun løs, leker vi sammen. Med ball, pinner, sporsøk, vi to skal ha det artig sammen (bra trim også). Selvfølgelig får hun også gå i fred og snuse, men jeg oppmuntrer mye til lek. I bånd, hun får respons på å henvende seg til meg (kløing, godord), vi småspringer litt opp en bakke, vi hopper hinder på de store steinene, vi har drakamp med en pinne vi finner osv. Jeg ser nok ut som en komplett IDIOT der jeg går og plutselig tar en spurt sammen med bikkja (senest i dag oppdaget jeg alt for sent at det kom en mann på sykkel bak meg da jeg gikk og "smådanset" med hunden langs veien - ja, han flirte godt), men det får så være.
Nå er det jo ikke sånn at jeg danser med bikkja hele turen igjennom, men man bør tenke over om det man krever av hunden er realistisk å oppnå?
I tillegg har jeg lest om ei som lekte med valpen sin overalt, i alle type situasjoner (type med draleke). Ved trafikkert vei, ved barnehagen, langs turstien der hunder passerte.. for å få fram at i alle type situasjoner, er lek med matmor det morsomte i verden. Det tipset skal jeg plukke opp til evt neste valp!
Og angående hilse/ikke hilse på hunder på tur. Den eneste ulempen jeg ser med å ikke gjøre det og holde god avstand i innlæringsperioden (bortsett fra at folk tror du har en aggresiv/redd/farlig hund og du er en elendig hundeeier...(bare vent, de skal få se!!)) er at som singel så må man gå i stor bue rundt alle kjekke gutter med hund (som jo man i utgangspunktet kanskje har mye til felles med

). Så mye for "vi møttes i parken da vi begge gikk tur med hundene våre...det var såååå romantisk". Jada..
