=) Så var det min
Fanikio da...som jeg syns var litt tungvindt i starten, men ble veldig glad i! Det ble ofte "fenikkel" ved omtale inad i familien...
Men
det betyr "Lykke og fremgang" Hector er selvsagt ikke et afrikans navn, men har også en betydning...
For det første er det historisk etter en gresk sagnhelt. En trojanernes fremste kriger.
Navnet Hector betyr "Vakt", og det er en som ikke bare " en som vakter", men også, passer på menneskene og sikkerheten for de rundt seg, som han føler er hans ansvar.
Ved tolkning av navnet Hector, forstår vi også, at det er en relgiøs betydning. Hector betyr nemlig også:"Jesus er over alle våre sjeler",
som er andre ord, for det å passe på og vokte over, går igjen.
Hector skal i forhold til mer moderne tolkning av navnet, være oppmerksom på de minste detaljer, for alt som er viktig for han. Andre kan si at Hector kan virke litt sjefete, står det.
Det virker likevel som om at, selv om han må følge opp selv, for å se etter at ting har blitt gjort, vil han gjøre alt, om ingen andre gjør det.
Han er mannen som ser etter og bryr seg om de han elsker, og alle som skjebnen plasserer i hans liv. Han opptrer også som et slags sjold, og beskytter de for sinne, hvis han kan på en eller annen måte. -
Han er som en vakthund på en måte. Hector har mulighet til å "lukte" trøbbel, finne grunnen og sette en stopper for det, før det blir et skikkelig problem.
Han kan til og med virke sta og urikkelig for noen som ikke kjenner han godt. Dette er fordi Hector tar livet så veldig seriøst, og ikke bare med hell og lykke. -
Navnet Hector betyr også "holder" (som holder om eller over noe/n) .Hector er den som holder om /passer på at andre skal ha det bra og det er derfor han fortjener og bli hedret som en virkelig helt.
- Denne beskrivelsen viser jo at navnet må være svært passende en Grand Danois om man legger til historien om at Grand Danois var krigshunder i sin tid, samt fortsatt i dag fortsatt har et vokterinstinkt - og vokter familie og spesielt barna i familien. Da fant vi dette som et glimrende valg av navn på kull H
På Trojas murer sto en liten gruppe mennesker i alvorlig samtale. Den ene var kjempen Hektor, den andre hans hustru Andromakhe med deres lille sønn Astyanax på armen. De sto i det store vakttårnet, Ilions tårn, og så ned på talløse linjer av truende, bistre akaier som sto oppmarsjert utenfor murene. Bak akaiene kunne de se telter og rekker av prektige, stavnkrumme snekker. Bak båtene havet, som strakk seg ubrutt mot den vestre horisonten, farget rødt av solnedgangen.
"Hektor du slemme," utbrøt Andromakhe.
"Ditt mot blir din død. Du ynkes jo aldri
over ditt spede, uskyldige barn og meg arme, som snarlig
vorder din enke, ti snart vil alle akaierne styrte
mot deg og volde din død. Å, mister jeg deg var det bedre
om jeg fikk synke i muld, ti senere finner jeg aldri
lindrende trøst eller håp, når *du* har funnet din bane,
nei kun sorger."
Hektor tok ordet og svarte:
"Alt hva du sa, min elskede, tenker jeg selv, men jeg blyges
såre for troernes menn og for troernes langslørte kvinner,
dersom jeg nå skulle flykte fra kamp som en skjelvende usling.
Nei, til slikt står ikke min hu, ti jeg lærte å kjempe
alltid som tapreste helt i troernes forreste rekker,
vernende stedse vårt glimrende ry, min fars og mitt eget.
Dog, jeg føler og vet det så vel i mitt sinn og mitt hjerte:
Engang skal komme den dag da det hellige Ilios faller,
Priamos selv, hin spydsvinger gjev og Priamos' stridsmenn.
Dog, jeg gruer ei så for troernes kommende jammer
eller for Hekabe selv og for Priamos, drotten i Troja,
eller for alle de mange og herlige brødre som alle
engang skal segne i støvet for grusomme fienders våpen -
som jeg må engstes for deg, når omsider en malmkledt danaer
fører deg gråtende bort og røver deg frihetens dager."
Slik talte Hektor og strakte seg etter sønnen, men Astyanax var redd for den vaiende hjelmbusken og den blendende kobberglansen og illskrek, klynget seg til moren og gjemte ansiktet i brystet hennes. Begge foreldrene måtte smile. Hektor tok av seg kobberhjelmen og la den på brystvernet. Han kysset gutten og vugget ham i armene mens han ba en bønn til Zeus og alle de evige gudene for sønnens fremtid og ære. Så la han ham tilbake i Andromakhes armer igjen. Hun trykket den lille til brystet og smilte blidt gjennom tårene. Hektor klappet henne på kinnet og tok kjærlig til orde:
"Elskede, føl ikke sorgen så trykkende tungt i ditt hjerte.
Ikke skal noen mot skjebnen få sendt meg til Hades' bolig,
men jeg tør si at aldri en mann har flydd for sin skjebne,
ingen som fødes på jord, hverken herligste helt eller niding.
Skynd deg tilbake til hjemmet og gå til din daglige syssel.
Sett deg til vev eller ten og la dine tjenestekvinner
gå til sin huslige gjerning. Vi menn skal tenke på kampen
alle som en, men mest jeg selv blant Ilions sønner."
Slik talte den strålende helten, og så løftet han hjelmen med hestehårsbusken opp fra muren igjen. Hustruen vandret mot hjemmet. Ofte vendte hun om, og tårene strømmet stride. Snart var hun fremme i det skjønne palasset til den heltedrepende Hektor. Inne i kamrene ble hun møtt av alle de trofaste ternene, og klage og gråt vakte hun hos alle. Kvinnene gråt i hans hjem over Hektor som ennå var i live, for lite trodde de at han skulle komme tilbake fra kampen frelst fra de akaiiske fiendenes vold og kraftige hender.