det er noe jeg vil si nå som jeg nettopp har lest gjennom en situasjon hvor kanskje "menneskelig svikt" har vært årsak til et problem..
Den beste grunnen jeg kan se til at RR _ikke_ passer seg til førstegangs hundeeiere, er at de ofte ikke tolererer så mye "vingling" i oppdragelsen som de mer omgjengelige rasene. jeg mener at man må være helt klar på forhånd hvilken vei man har tenkt til å gå, og sørge for at alle i husholdningen går den samme veien. dette gjelder selvføleglig for alle hunder (og barn?? 
) men noen trenger det altså mer enn andre. betyr det at ingen passer som førstegangseiere til RR? selvfølgelig ikke.. les noen bøker FØR man får valp (kanskje også før man bestemmer seg for rase).. gå på noen foredrag/seminar med dyktige hundemennesker og lær.. vær observatør på noen kurs uten hund.. få et inntrykk av hva som er der ute og få en "feeling" av hvordan man selv ønsker å gjøre ting. man kan ikke være enig med alle og det gjelder å finne en vei som man selv føler seg komfortabel med.. FØR man setter igang på egen hund.
kan ikke legge skjul på at jeg mener noen "filosofier" egner seg bedre til prøving og feiling enn andre fordi det eneste som skjer om man feiler med f.eks bruk av positiv forsterkning er at hunden ikke lærer noe, og man må bruke lengre tid (ting tar jo tid.. iallefall når man aldri har gjort det før! ikke alle blir like konsekvent over natta.. man må jo tilegne seg kunnskap og selvsikkerhet også).. bruker man derimot straff feil, og spesielt på en del RR individer, ender man ikke bare opp med en hund som ikke har lært det man ønsker, men en hund som mister tillit til deg og som kan utvikle mer alvorlige problemer enn det man kunne forutse.
men det er MIN mening. min RR gutt er den første hunden jeg har oppdratt fra valpestadiet, og det synes på mange områder..
. ser mange ting jeg skulle gjort annerledes i ettertid.. men det har bare gått utover megselv, jeg har kanskje en hund som ikke lyder alt men han er iallefall "happy".. og jeg har fortsatt mulighet til å gjøre mye. så har jeg da også til gjengjeld fått det jeg mener er et utmerket individ, som ikke er spesielt arvelig belastet mht problemadferd... det har nok også hjulpet meg mye.. noe som igjen understreker viktigheten av å bruke tid på å finne riktig valp etter at man har funnet riktig rase.
det var et veldig bevisst valg.. og jeg begynte ikke en gang å tenke på egen hund før jeg var overbevist om at jeg viste hvordan jeg ønsket å forholdet meg til den. ønsker jeg egentlig å se meg selv som en "leder" ? eller ser jeg megselv mer som en likeverdig? hva gjør jeg når hunden gjør noe galt.. hvor mye vil jeg tillate at den skal være alene.. hvordan prioriterer jeg omgivelsene mine i forhold til hunden.. hvor i huset får den være.. osv osv.. rett og slett hvilken holdning har jeg til hund? hvilke kriterier kan jeg sette utifra mine holdninger og ønsker? hvordan passer det med et evt rasevalg?
som eksempel er det en kjent sak at mange RR er "fotfølgere".. noen gjør det fordi de er usikre, ja, men de fleste har bare et innebygd ønske om å være med der ting skjer.. og å være nær den de er glade i. hva synes vi eiere om det? er dette noe vi ser på som et _problem som må fikses_ eller er det noe vi både kan leve med og like? for det finnes mange raser som er trives meget uavhengig av hvor vi befinner oss i huset og finner seg godt til rette på et bestemt sted, ja som til og med trives ute alene. og her mener jeg at om det er denne holdningen man har til hundehold, så er det den type hund man bør ha. det er ikke sånn at noe er riktig eller galt for alle, det handler om å finne hva som er riktig for DEG, og så finne en hund som passer til det. det er jo en grunn til at man har så mange raser.. det er noen for ethvert behov.
dette var bare en liten ting, og det er selvfølgelig individuelle forskjeller.. men når man har fått seg et bilde av hvordan rasen er på godt og vondt, er det bedre å finne ut hvilke negative sider man kan tåle å forholde seg til FØR man står midt oppe i det, og da heller være med å styre adferden i riktig retning fra begynnelsen av.
poenget er at man må finne en rase som man trenger å endre minst mulig på for å bli fornøyd med den
Har nesten mest lyst til å si at når dere tenker så grundig og fornuftig gjennom det der, så er det ikke sikkert at det spiller noen rolle om den er første hunden. Sånn som jeg ser det så er det viktigste at en har tenkt godt gjennom saken, og har satt seg inn i rasens styrker og svakheter i stedet for å bare være opptatt av at den er vakker.
Hilse Inger og Hilde