RHODESIAN RIDGEBACK FORUM

Flere her har jo erfaring med det. Jeg har fra før en 4 år gammel relativt greit oppdratt hund. Han har i det siste vært litt ille på å hoppe opp når han blir veldig glad (når vi står opp, kommer hjem, eller det kommer gjester), men ellers er han ok på innkalling, gå i bånd, vente på dører, mat osv.

Nå har vi bodd i 4 dager sammen med en jevngammel labrador som mangler en del av den oppdragelsen vi selv finner naturlig. Hun er omtrent like sensitiv som en bulldoser når hun beveger seg, og trenger seg fram for å få kos, mat og oppmerksomhet. Hun slapper greit av i kurven når hun får beskjed om det, men man skal ikke røre så veldig mye på seg før man har en halv labrador i fanget.

Vi merker jo at dette har innvirkning på lille-dyret. I glede over at vi står opp om morgenen er det kamp om å komme seg fortest til oss de få centimeterene gjennom døra, og vi kan ikke si "Odin" uten at Elsa er oppå oss også. Heldigvis er det ikke like ille motsatt vei, vi kan gi henne oppmerksomhet uten at han bryr seg, men det er da også hun som er sjefen (vi bor i hennes hus).

Så... noen tips for ikke å ende opp med to uoppdragne hunder nå når vi får valp, heller enn to veloppdragne? Vil jo helst at Odin skal oppdra valpen, ikke omvendt. :P
Det blir såklart mye separat jobbing i starten, og antagelig mating, tur og sosialisering på egenhånd med valpen. Men hva mer enn det må til?

Da jeg fikk Sali var jeg vel i grunen mest opptatt av å gi ham en generell grunnoppdragelse og at han ikke skulle arve Zetas vokting når det kom folk. Jeg brukte derfor mye alenetid med ham og sørge for at han aldri fikk oppleve hennes dørvokting i fullt monn. Når det kom folk lukket jeg henne inn påe et rom, og lot ham få hilse på egenhånd. Det hr fungert etter forventningene.

Jeg tror det viktigste en kan gi hund nr 2 er opplevelser og oppdragelse på egenhånd. Det høres veldig lett ut, men det er det ikke. med oppdragelse på egenhånd mener jeg at en hele tiden har i bakhold at hunden på et tidspunkt skal fungere som alenehund også, og at en jobber med den utifra det. Da mener jeg også å la valpen oppleve det aller meste her i verden for første gang - uten den andre hunden å støtte seg på.

Forventer man at hunder i flokk skal ha separate personligheter, og ikke arve hverandres særheter, så må de oppdras som alenehunder rundt de tingene man vektlegger. Mener jeg.

I tillegg er det viktig å gi slipp på litt krav og forhåpninger og være innstilt på at de er store personligheter, og at suksess er veldig avhengig av å jobbe på lag med personlighetene...og ikke nødvendigvis trumfe gjennom at ting skal ogmå gjøres som først planlagt :)

Ingen overraskelser i det du skriver Annette, og det er jeg forsåvidt glad for! :) Jeg er også veldig glad for at vi er to. Regner med at det blir en liten oppdragelsesjobb på førstemann også, som er vant til å være helt alene.

Men er forberedt på MYE separat jobbing det første året ja.