RHODESIAN RIDGEBACK FORUM

Min samboer og jeg har over lengre tid vurdert å anskaffe hund, men lurer selvfølgelig på hvilken type som passer oss best. Vi er klar over at det er individuelle forskjeller, at mye avhenger av oppdretter, sosialisering, vår evne til å dressere hunden osv., men har likevel satt opp en del kriterier for å sile ut hunder som kan passe med det vi kan tilby den:

1) Tålmodighet / mental stabilitet. Hunden må være stabil og trygg, særlig ift. små barn og helst også overfor barn på besøk (dvs., den bør selvfølgelig være stabil overfor fremmede barn, men det er lettere å separere hunden ift. besøkende barn enn det er å konstant måtte separere den fra egne barn). Dette er det klart viktigste kriteriet og vi vil legge stor vekt på sosialisering av hunden ift. barn. Vi har ikke barn i dag, men det kan jo endre seg.

2) Jaktinstinkt. Hunden skal ikke benyttes i jakt og vi ønsker ikke en hund med veldig sterkt jaktinstinkt. Vi ønsker å ha en hund som stort sett holder seg til oss når vi er på tur, slik at det er mulig å la den løpe løs utenom den tiden det er båndtvang.

3) Dressur. Hunden bør ikke være for vanskelig å dressere/kontrollere, men vanlig hverdagslydighet er egentlig tilstrekkelig for oss. Lydighetskonkurranser er ikke aktuelt. Det må presiseres at ingen av oss har hatt hund før, så vi vil forsøke å lære så mye som mulig på forhånd, delta på dressurkurs o.l. Vi ønsker å ha en forholdsvis stor og sterk hund (helst hannhund), så lydighet/kontroll er viktig.

4) Løpsvillighet. At det er en rase som etter litt tilvenning og opptrening vil være rask og utholdende nok til å holde følge i middels hastighet på lange skiturer. Kjempefint om den også kan brukes til trekk/snørekjøring. Om vinteren går vi (dvs. jeg) gjerne 2 - 5 mil på ski flere ganger i uka. Om sommeren blir det jogging og sykkel.

5) Robust. Vi går mye tur i fjellet/skogen, gjerne relativt langt og raskt. Hunden må være robust og sterk nok til å kunne trekke pulk / bære kløv.

6) Selvstendighet. Hunden bør ikke være av en rase med mye separasjonsangst. Vi jobber begge fulltid (og vel så det) og kan ikke basere oss på at noen i familien kan passe hunden på dagtid. Vi må selvfølgelig korte ned på tiden vi er borte hvis vi får hund. En del dager kan vi ha med hunden på jobb der den må ligge i bilen i oppvarmet garasje og bli luftet et par ganger i løpet av dagen, men det blir helt sikkert også noen dager innimellom hvor den må være alene hjemme i 8 - 9 timer.

Foreløpig har vi vurdert Rottweiler, Labrador, Vorsteh, Doberman, Dalmatiner og Ridgeback. Av disse er Labrador antakelig det "tryggeste" valget for førstegangseiere som oss, men både den og Rottweiler blir sannsynligvis for tunge og trege til å kunne benyttes til trekk på ski over lengre distanser. Vorsteh blir trolig litt i overkant mye trekk- og jakthund. Doberman er flotte hunder, men vi har inntrykk av at de kan være litt "skarpe" og vi ønsker ikke å ha en hund som andre (med eller uten grunn) er redd for. Av en eller annen grunn vil ikke samboeren ha Dalmatiner, så da står vi igjen med Ridgeback...

Spørsmålet til alle dere som har erfaring med Ridgeback er:
Har vi rett i at dette er en hund som kan passe for oss?
Hva er ulempene med Ridgeback ift. de kriteriene vi har?

Hej! Jag ger mig på att svara och hoppas göra mig förstådd även om jag inte kan skriva norska. Jag har tidigare haft både retriever och dobermann, och har nu (min första) ridgeback. Såhär tycker jag efter mina egna erfarenheter:

1. Tålamod och vänlighet med barn är sällan något problem, OM hunden blivit socialiserad och van vid att umgås med barn. Mina dobermann var inte särskilt vana vid barn när jag fick mitt första barn, men vande sig fint i alla fall och hade mycket tålamod med den lille. Min ridgeback är väldigt glad i alla barn, här hemma har vi några stycken. Nackdelen är att han är oerhört entusiastisk och klumpig, och välter dem allt som oftast. Sånt brukar dock lugna ner sig när hunden blir vuxen. (Runt 3-års åldern)

2. Alla hundar har jaktinstinkt, mer eller mindre. Alla raserna på er lista är raser där ganska stor jaktinstinkt finns hos många individer. Men det finns stora skillnader mellan individer, så det kan variera. Det går dock att träna bort oönskat jagande. Helst ska man börja tidigt. Vis av erfarenheten med mina jaktgalna dobermann har jag varit påpasslig med min ridgeback från början när det gäller jakt, och han försöker sällan jaga efter något numera. Att det finns jaktinstinkt kan också utnyttjas positivt i träningen på olika sätt. Det är inte bara negativt.

3. Jag tycker inte att min egen ridgeback har varit svår att få vardagslydig. Han fungerar på ett lite annat vis än retriever eller dobermann (åtminstone mina), men han är lyhörd och mjuk i sättet. Tränar man mycket med positiv förstärkning av önskade beteenden så fattar ridgebacken snabbt galoppen. Jag upplever att min gärna vill vara till lags. De flesta vuxna ridgebacks jag träffat har varit vardagslydiga och kunnat gå lösa där det passar.

4 o 5. Att gå långa turer och att de är robusta tycker jag passar på alla raserna ni har på er lista, sålänge de är friska. Min erfarenhet av dobermann och ridgeback är dock att de lätt kan frysa när man är ute mycket på vintern. Men man kan förstås ha täcke på. Dra pulka eller bära klövjeväska kan de också allihop (när de är färdigvuxna och friröntgade).

6. Det här är den enda punkten som jag tycker är tveksam. Nu tycker jag ju att det är alldeles för länge att lämna en hund i 8-9 timmar i sträck över huvud taget, men kanske särskilt för den här typen av hund. Gäller både dobermann och ridgeback (och kanske de andra raserna också). Det är hundar som blir väldigt tätt knutna till sin familj, på gott och ont, och som inte brukar trivas med att lämnas mycket ensamma.

Ja, det var mina svar. Hoppas att fler fyller på så att ni får mer stoff att grunda beslutet på. Lycka till med rasvalet!

Langt innlegg som fortjener et ærlig svar

Først må jeg si at, ja, det fins individuelle forskjeller i enhver rase. Noen av forskjellene kan avhenge av avelsarbeidet som oppdretter har gjort, men det aller meste avhenger av miljøet hunden vokser opp i. På den måten er vi som hundeeiere med på å tilpasse hunden til vårt levesett. Men at den blir "tilpasset" forutsetter at vi kan tilby hunden et liv som er en hund verdig.

1) Tålmodighet/mental stabilitet: Om en hund blir mentalt trygg er avhengi av hundeeieres evne til å gi hunden tillit, sosiale trening og forståelse. Forutsetninger som legger grunnlaget for hundens forståelse av verden rundt den. Det er ikke nok å la en hund vokse opp med barn, den blir ikke tilpasset av den grunn. Det må legges til rette for at hund og barn kan glede seg over hverandre, samtidig som det tas hensyn til begge parter.

2) Jaktinstinkt: Rhodesian Ridgeback er en jakt og vakthund, og skal derfor ha en porsjon jaktinstinkt i seg. Om hunden velger å holde seg ved din side når den går løs på tur, er et spørsmål om lojalitet og tillit.

3) Dressur: Det oppleves som litt motstridene å ønske seg en hund som er lett å dressere, samtidig som en ønsker seg en stor, sterk hanhund som må kontrolleres. Det fins ingen rase som er "lett" å dressere, men det skal sies at noen raser er mer "åpen" for dressur enn andre. Selv har jeg hatt forskjellige raser, og ikke opplevd særlig store forskjeller på lydighetsnivået. Her er det igjen avhengi av eiers forståelse og tillit til hunden. En hanhund kan være like lett å dressere som en tispe, men det avhenger av eiers kunnskap. Når det gjelde RR er dette ikke en rase som "liker" å jobbe lydighet. Den syns gjentagelser er kjedelig og er derfor svært avhengi av rett motivasjon. Derimot er den intelligent og liker å gjøre sin eier tilfreds, men ikke uten den tillit den fortjener i så måte.

4) Løpsvillighet: Det kan virke som om du og din samboer er svært aktive/sporty. Hunder er avhengi av å være aktiv for å være lykkelige, men 2-5 mil flere ganger i uka er nok alt for mye uansett hvilken rase dere velger!!! Hunden må tilpasses aktivitetsnivået over tid, det tar lang tid før en hund kan være med på slike "ekstrem-turer". De fleste hunder syns ikke det er særlig stas med timeslange joggeturer, dette er en "passiv" aktivitet for hunden. Det fins raser som er avlet frem for slikt, foreksempel Alaskan Husky, Grønlandshund ol. Men disse hundene jobber i flokk, og er svært sjeldent alene om "dra lasten", de motiveres av hverandre. Samtidig er det viktig å huske på at hundens aktivitetsnivå må tilfredstilles. Hva med de ukene du kanskje ikke får tid til slike "ekstrem-turer"??? Nei, her tror jeg nok du må legge lista litt lavere. Når det gjelder RR må du i tillegg huske på at fysisk aktivitet ikke er alt, det er minst like viktig å tilfredstille den mentale delen. PS: en RR fryser fort, så en tur på vinteren på flere mil er ikke å anbefale!

5) Robust: Ja, en RR er sterk og kan både trekke og bære kløv. Men her må du igjen huske på at hunden ikke har noen glede av turen når den ikke legges opp etter hundens kriterier. En hund kan ikke bare fungere som trekk-kraft eller "sherpa", den må i likhet med dere få mulighet til å nyte en god tur på fjellet.

6) Selvstendighet: Nei, hunden kan ikke være mye alene hjemme. Den er også alene når den er med i bilen, selv om den blir luftet med jevne mellomrom. Husk på at alle hunder er flokkdyr, og hver time de må skilles fra flokken er en påkjenning. De fleste hunder tilpasser seg en normal hverdag, der familien ikke er tilstede hele dagen. Men en slik tilpassning må gjøres på hundens premisser, forsiktig og gradvis for å oppnå trygghet. Jobber man fulltid er det nødvendig med tilsyn av hunden, jobber man mer enn det, er det kanskje nødvendig å vurdere om en har tid til hund i det hele tatt. Når det gjelder RR, er dette en rase som er svært knyttet til sin familie, og seperasjonsangst forekommer om man ikke legger situasjonen tilrette.

Tilslutt må jeg selvfølgelig svare på de to siste spørsmålene:

Det er vanskelig å si om en Rhodesian Ridgeback passer for dere, men min oppfattning er at dere ikke passer for en Rhodesian Ridgeback, ihvertfall ikke slik situasjonen er nå. Ulempen er nok de kriteriene dere stiller til en hund, og da mener jeg til hvilken som helst rase. Å ha hund krever at dere har tid til hunden, og ikke bare er interessert i hunden som "arbeidskraft", men som et etterlengtet og elsket familiemedlem.

Noen vil nok si seg fullstendig uenig med meg, men min mening er at en hund aldri vil bli lykkelig om den ikke er et fullverdig familiemedlem!

Hilsen Chillie og Liv

Må si meg enig med de forrige innleggene og kanskje føye til egne erf aringer:-) Har tidligere vært hundeeier av flere forskjellige hunderaser,men dt er rr som ligger hjertet nærmest.Vår hund likte godt å dra på turer,men store anstrengelser likte han ikke.han viste oss tydelig at nå vil jeg hjem!! Som valp hadde han dagmamma,dette fordi jeg ønsket enn trygg oppvekst,samtidig som han fikk kontakt med andre folk og dyr. Den destruktive siden kom fort fram hvis han måtte være hjemme bare vi dro på butikken.Han ble fort vant med våre barn etterhvert som de ble født,men sa ifra hvis de gjorde noe han ikke likte.Han likte å være der vi var,helst i samme sofa!! Vi prioriterte alltid hunden i forhold til ferieplaner etc.f.eks kennel var aldri aktuelt. det er et stort ansvar uansett rase å ha hund,men en rr er litt mer.Den er viljesterk,men hengiven.liker å ha dt komfortabelt og trygt.alt i alt en sammensatt hund:-) Jeg vil anbefale deg å komme i kontakt med noen rr-eiere,treffe ulike individer og så ta en avgjørelse.Det finnes jo flere raser som kunne passe i din hverdag,men prøv å finne andre muligheter for hundepass i arb.tiden.Dette er viktig!! Lykke til.-)

Ang langturer så ser ikke jeg noe problem med det. Jeg har selv en austarlian shepherd, altså en liten hund på 52cm og 20kg. Han er med på lange skiturer/sykkelturer (jeg kan ikke jogge pga et dårlig kne) flere ganger i uka og elsker det. Hele året er vi på fjellturer og overnattingsturer, han trekker pulk og bærer kløv, er oppvokst med det.

Så kom sambo og sa at han ville ha RR, greit, vi fikk oss RR. Og hun har overrasket meg enormt! Snakk om vilje til å være ute og gå på tur, og hun liker å få bruke kroppen! Hun elsker å være på fjellet:) Hun er bare ett år nå, så hun er fortsatt ung og har ikke vært med på så lange turer ennå og er for ung til å trekke på ski, bære kløv eller trekke pulk, men hun er med på det meste vi finner på. Og hun viser ingen motvilje, vil gjerne "jobbe", noe hun ikke får lov til ennå. Minuset med rasen er at de lett kan fryse, men med et katadhindekken så løser det seg kjapt (det gjelder alle korthårsraser). Hun har vært med på vinterturer og har et godt og tykt vinterdekken og en hvilepose til nattehvilen. Samt at hundene har egne reinskinn å ligge på i pausene. Når hun blir stor og godt trent så blir hun nok å henge med på treningene til aussien.

Hun har derimot ganske stort jaktinstinkt og kan godt finne på å løpe etter rein om hun får de "midt i fleisen". Men, hvilken hund gjør ikke det? Det er forøvrig greit å trene på om man trener på "rapportering" fra valpen er liten.

Ang hjemme alene trening og sånt så har det ikke vært noe problem for vår hund. Hun er hjemme alene uten problemer. Får ligge i sofaen og da er bikkja fornøyd


Jeg kan anbefale RR'n, de er jo joggerens venn i følge mange rasebeskrivelser, utholden, er det ikke slik en RR skal være? Men uansett hvilken rase dere skal velge så ville jeg nok styrt unna hunder med sterkt vaktinstinkt og skarpe, samt tunge hunder som rottis og dober. Og uansett rase så se nøye på linjer og tyngde. Noen linjer er jo tyngre og større enn andre.

-Mailin, som Zima har tatt med storm

Hei,

Med de kriteriene du lister opp må jeg desverre si at, nei, jeg synes ikke at RR passer for dere.
Jeg synes vel egentlig ikke at dere passer til å ha hund i det hele tatt.

1. "Barnevennlighet"
Det finnes ingen garantier for at hunden er født "rolig og stabil" med barn.
At hunden er stødig mentalt (for det er de aller fleste RR'er) har vel lite å si for at den oppfører seg rolig rundt barn. Husk også at en RR blir en stoor hund som lett velter en unge overende. Rasen er ikke født rolig og daff inne som det så fint står i rasebeskrivelsen, og i valpe og unghundtiden er det mer en nok hopp og sprell.

2.Jaktinnstinkt
Man kjøper IKKE en opprinnelig jakthund dersom man ikke tåler at rasens iboende innstinkter kan dukke opp.

3.Dressur
Rister på hodet og foreslår at dere umiddelbart slår "stor hannhund" ut av hodene deres.

4.Løpsvillighet
Ser jeg overhodet ikke på som noe problem. Man må selvsagt ta det pent med bikkja i oppveksten, og trene den opp litt etter litt. Hadde kanskje ungått å løpe for mye på kun asfalt (jeg mener det er en uting både for mennesker og hund).
Vi mosjonerer vår ganske så hardt året rundt, og det er både han og vi meget fornøyd med. Jeg synes generelt at mange RR'er (og hunder ellers)
får altfor lite mosjon.

5. Se punkt 4. Ikke noe problem verken med lange turer eller kløv.
(Vi gikk f eks 300 km med vår i høst i høyfjellet uten at verken vi eller bikkja var utslitte. Det skal legges til at alle tre er i utmerket form fra før )

6.Selvstendighet
RR'er er meget glad i være med flokken sin, så en viss "alene-hjemme" problematikk i oppveksten er ikke helt ukjent. Med trening og tålmodighet går det imidlertid helt fint med de aller fleste.

Med det tidsregimet dere legger opp til forstår jeg ikke helt hvordan dere skal ha tid til bikkja i det hele tatt? Og så skal dere ha barn i tillegg på et eller annet tidspunkt.

Synes dere krever mye av en fremtidig hund og veldig lite av dere selv

Life skrev:
Det er vanskelig å si om en Rhodesian Ridgeback passer for dere, men min oppfattning er at dere ikke passer for en Rhodesian Ridgeback, ihvertfall ikke slik situasjonen er nå. Ulempen er nok de kriteriene dere stiller til en hund, og da mener jeg til hvilken som helst rase. Å ha hund krever at dere har tid til hunden, og ikke bare er interessert i hunden som "arbeidskraft", men som et etterlengtet og elsket familiemedlem.

Noen vil nok si seg fullstendig uenig med meg, men min mening er at en hund aldri vil bli lykkelig om den ikke er et fullverdig familiemedlem!

Hilsen Chillie og Liv

Jeg er helt enig :)

Jeg syns det er bra at dere tar dere tid til å vurdere ulike raser opp mot det dere ønsker fra en hund, og ikke faller for første og beste! Jeg er ingen RR-ekspert, men det jeg gjorde da jeg ble interessert i rasen var å ta kontakt med folk som har RR, for det beste er å "oppleve" dem og høre erfaringer fra de som har dem. Når det gjelder punktene deres så er dette MINE erfaringer (jeg har en valp på 4 mdn.. så skryter ikke på meg veldig mye erfaring her altså!!!) og inntrykk fra det å ha en RR...

Barn - om en rase karakteriseres som "barnevennlig" eller ikke er, som flere påpeker, uvesentlig, det er arv og miljø, oppvekst og sosialisering som er viktig. Både hund og barn må oppdras og sosialiseres med hverandre! Det man må være obs med ang RR er størrelsen, og at den kan lett velte barn over ende. Mange RR er også veldig glade hunder (tross rasebeskrivelsen som sier de er reserverte mot fremmede), og vil GJERNE bort til barn og voksne.

Dressur - jeg og min valp deltok på valpekurs. Jeg var den med den "daffe hunden". Dette skyldtes bl.a. kulden, og at kl seks på kvelden var min hund utslitt og ville helst ta natt. Vi måtte prøve litt fram og tilbake ang lydighetstrening for å finne noe som funket for begge, så jeg får den lydigheten jeg ønsker og at hun synes det er artig å trene. Jeg syns det er en utfordring, men en artig en. Mange jeg kjenner har utrolig lydige og flinke RR'er, men jeg VET det ligger mye arbeid bak også. Positiv forsterkning, fokus på rett adferd, funker i hvertfall uten tvil best for oss.

Mosjon - jeg vil også ha en hund som kan være med på fjelltur. Jeg tror en RR har utholdenhet som bare det om den trenes opp. Men jo mer mosjon den får, jo mer trenger den! Det JEG liker med rasen er at den kan være med på langtur en dag, og så slappe av i sofaen neste dag. Den MÅ ikke ha masse mosjon hver dag. Husk å ta hensyn til skjelettutvikling, alder, osv, og en alt for stor og tung hund er mer utsatt for belastningsskader enn feks lette settere. Og som andre påpeker, MENTAL TRENING. Kjempeviktig.

Jakt/selvstendighet - de fleste hunder har jaktinstinkt, særlig de som fram til det siste har blitt brukt til jakt. Jeg ville heller ikke ha en hund med spesielt sterkt jaktinstinkt, andre igjen ville lett etter nettopp dette. I Sverige brukes feks RR til elgjakt. Hvordan min valp utvikler seg er ikke godt å si, men for min del ble det en vurdering av rasens egenskaper opp mot hverandre. Og selv om de har jaktinstinkt har de også en mindre radius enn feks settere, og vil som regel ikke fortsette jakten når eieren ikke blir med.. har jeg hørt.. og håper jeg er sant.

Alene hjemme - her er det flere som "reagerer", og ja, det er sant. En RR er ikke bare og bare og forlate hjemme, det er store individuelle forskjeller, men de fleste RR vil være med der du går! "Jeg bryr meg ikke hva du skal, jeg vil bare henge med". Min valp kan jeg godt forlate noen timer når hun sover, hun har ennå ikke ødelagt noe (bank i bordet), andre har slitt masse med hjemme-alene-trening. Men for de fleste hundeeiere gjelder regelen om at hunden må tåle noen timer hjemme alene. Mitt problem er at jeg er så glad i å være med hunden min, at det er med tungt hjerte jeg drar fra henne. Hun er ikke bare en "hund", det er oss to!

Og det bringer meg til noen tanker rundt hva folk legger i å være hundeeier! Og det er nok forskjellig fra person til person. For MIN del var det et ønske om å ha en hund å dele alt med, fra sofa til venner og gjøremål. Hunden min, har jeg som mål, at skal være med overalt det er lov. Det innebærer litt omstrukturering på hverdagen, ting tar feks mye lengre tid når man skal kjøre buss med en valp, og attpåtil ha med dyne den kan ligge på, leker og gnagebein, så den kan kose seg på gulvet mens matmor er på møte. Hva DERE ønsker dere av en hund har vi fått noen tanker om, og jeg vil ikke si om RR er rett rase for dere eller ikke. Mitt tips er å gå ut, møt dem, snakk med eiere, lån en RR for en helg!

Jepp, det var noen av mine tanker rundt valg av RR.. og igjen, bra at dere legger mye tankearbeid bak valget deres.

Tusen takk for veldig mange gode svar!

Som noen skriver så kan det godt hende at vi ikke passer for en Ridgeback. Det er jo derfor vi bruker en del tid på dette. Egentlig tror jeg at en blanding av egenskapene til flere raser ville vært det "perfekte", men en slik hund finnes ikke så vi må nok tilpasse oss litt vi også.

Til de som skriver at vi overhodet ikke passer til å ha hund, så kan jo også det stemme. Da tror jeg imidlertid at det er mange her i landet som ikke burde hatt hund. Jeg ser at innlegget mitt kan forstås som at vi bare skal ha "arbeidskraft" og at hunden ellers kommer til å ligge i bur alene hjemme. Det stemmer nok ikke, vi ønsker å være mest mulig sammen med hunden og at den skal være et fullverdig familiemedlem.

Det største problemet er nok at vi begge har jobber som i perioder krever ganske mye mer enn normal arbeidstid. Det er imidlertid relativt fleksibelt, så jeg tror det vil være mulig å finne noen løsninger. I starten kommer vi til å ta 4 - 5 uker ferie etter hverandre, slik at vi til sammen har minst to måneder hjemme sammen med hunden. Deretter må f.eks. jobbe litt mindre, bytte på å dra tidlig hjem, jobbe mer hjemmefra, ta med hunden på jobb, finne en "hundedagmamma" eller liknende. Vi må nok gå noen ekstra runder ift. dette.

Når det gjelder det med "arbeidskraft", så liker vi å være i fysisk aktivitet, gjerne på tur i skogen til fots eller på ski, gåtur rundt i byen, jogging hjem fra jobb osv. Da synes jeg det er viktig å velge en rase som har forutsetninger for å være med, også på distanser som av og til er betydelig lengre enn en tur rundt kvartalet. Inntrykket er vel at en voksen, frisk Ridgeback normalt er langt sprekere enn meg og min samboer tilsammen og at den kan være med på det meste. Det er et stort pluss om hunden også liker å få noen arbeidsoppgaver, som å trekke eller bære litt, men om den er spesielt godt egnet for slike oppgaver er egentlig mindre viktig så lenge den kan være med.

Hei!

Synes dere virker som gode fremtidige eiere jeg.

Min hund er hjemme alene når jeg er på jobb, han synes det muligens er litt trist, naboer melder om noen triste ul en gang iblant, men han ligger i sengen sin hele tiden, og sover for det meste. Eller iblant stjeler mat etc.. Det kan fort gå 8-10 timer, men klart når han var unghund hadde vi noen som kom innom midt på dagen, og hadde kortere arbeidstid. Under valpetiden frem til 8 mnd hadde vi "dagmamma". Jeg er av den oppfattning av at en ridgeback er en hund, og mener de skal kunne være like mye hjemme alene som alle andre hunder og raser. Når man videre tenker på at hunder trenger mer søvn enn de trenger å være våkne, så er det vel ingen sak at hunden kan være hjemme alene og sove på dagen. Men som med alle andre raser må det trenes på.

Ellers så elsker han å være i skog og mark, og 2-3 mil er ingenting for han, verken med meg til fots, på ski eller på sykkel. Stortrives bare han kan være ute, og han synes ikke det er kult å gå i bilen etterpå... Så utholdenheten og viljen er det ingen ting i veien med. Kløv bærer han med stolthet, og den kan fort bli 15 kg uten at han synes det er tungt. Nå veier han bare 40 kg selv. Han trenger å få bruke hodet, og for at han skal trives må han få noe å gjøre, være seg spor, lydighet, sykkelturer, svømming etc. Han trives ikke med å være sofahund. Så ære være til de som vil gi en hund ett så aktivt liv som dere vil.

Mona

monalh skrev: Kløv bærer han med stolthet, og den kan fort bli 15 kg uten at han synes det er tungt. Nå veier han bare 40 kg selv.

Ikke for å kuppe tråden, men jeg har begynt å la Sali bære, nå som han har passert 2 år. Jeg er usikker på mengde i begynnelsen, og lurer på hvor lang tid du brukte på å få ham opp i den vekta på kløven...

gepe skrev:

Til de som skriver at vi overhodet ikke passer til å ha hund, så kan jo også det stemme. Da tror jeg imidlertid at det er mange her i landet som ikke burde hatt hund. Jeg ser at innlegget mitt kan forstås som at vi bare skal ha "arbeidskraft" og at hunden ellers kommer til å ligge i bur alene hjemme. Det stemmer nok ikke, vi ønsker å være mest mulig sammen med hunden og at den skal være et fullverdig familiemedlem.

.

Her kommer du jo med en del nyttig informasjon som gjerne skulle vært med i ditt første innlegg? Der fant jeg nemlig et fullstendig fravær av et ønske om et fullverdig familiemedlem, men mer en treningspartner (ikke engang kompis..) som ellers skulle være til minimalt bry i hverdagen.

Dersom dere likevel skulle bestemme dere for denne rasen må dere ha i bakhodet at de kriterier dere selv har satt som svært viktige ikke følger med "gratis" dersom dere velger RR (noen av dem følger vel ikke med sånn uten videre uansett rase). Man kan få til mye med tålmodighet og trening, men dersom rasens iboende egenskaper ikke er noe man ønsker så er det kanskje mest rettferdig (overfor hunden) å styre unna?

At dere kan tilby bikkja solide doser med mosjon ser jeg som sagt ikke som noe problem i det hele tatt, snarere tvert i mot

Ingen tvil om at RR-eiere er engsjerte hundeeiere!!! Og at vi vil det beste for "vår" rase er det vel heller ingen tvil om! Flotte innlegg, og mange gode svar, spesielt vil jeg berømme Anja for å våge "si det rett ut"
Når det gjelder å ha hunden alene hjemme, kan det virke som vi er av litt forskjellig oppfatning. Jeg personlig syns det er for lang tid å være 10 alene for en hund. Det bør i allefall ikke være utgangspunktet for en vanlig hverdag for hunden. Men jeg forstår at hunden må være alene en "vanlig" arbeidsdag, ellers er det svært få som kan ha hund. Derimot tror jeg det er veldig lurt og undersøke mulighetene til tilsyn i løpet av dagen, kanskje går det an å spørre "naboene som melder om triste ul i blandt" om å ta en tur innom den ensomme hunden!

Når det gjelder "gepe" sine innlegg er det klart at det andre innlegget gir et annet inntrykk enn det første. Men jeg tror nå allikevel at dere må vurdere nøye om tiden er inne for hund akkurat nå. Og hvis dere finner ut at "ja, det er det" så må dere være ærlige ovenfor dere selv når det gjelder valg av rase. Mange raser, (inkl.RR) er en rase som "fenger øyet". De er vakre å se på, staselige, muskuløse og store, men egenskapene de innhar er ikke egnet alle som ønsker seg hund! Desverrre har jeg mer enn en gang møtt RR-eiere som gemyttmessig egentlig ønsket seg en Labrador, men valgte en staselige RR istedet. Resultatet av det er sjeldent vellykket

Lykke til med hundejakten......spennende å høre hvilken rase dere tilslutt velger, om det blir hund da

Chillie og Liv

Når det gjelder hvor lang tid jeg har brukt på å få han til 15 kilo er ikke det noe kunststykke, jeg begynte før han var 2 år med å bære litt og litt, og ifjor sommer, da han var 2 år, hadde jeg 7 kg mot slutten av en 1,5 mils tur. Hadde en 2-dagerstur også da han bar 5 kg gjennom to dager. Plukker stener i løpet av turen, og legger oppi litt og litt. Helt mot slutten har jeg oppi mest. Og neste tur gjør jeg det samme, men tar litt mer. Følger med på han, og så lenge han ikke enser kløv og vekt, lar jeg han gå. Blir jo veldig på feelingen med vekten, men veier det når jeg kommer hjem. Nå skal det sies at Sheriff er veldig sterk og meget gjennomtrenet fra før av, slik at han har mye muskulatur å jobbe med.

Sommeren som var avsluttet jeg tur med 15 kg, og har også puttet telt på toppen for å trene på å være fullpakket. Ellers går vi til butikken, og Sheriff bærer matvarer hjem flere ganger i uka. I følge seleverkstedet skal han kunne bære halve kroppsvekten sin, men jeg synes det er litt mye med 20 kg. Sheriff synes iallefall det er veldig stas å ha på kløven sin!

Mona

hei hei

Syns dere høres ut som ett aktivt par som går mye tur, og det i seg selv er jo veldig positivt for ridgebacken er en super turkamerat, og etter det jeg har erfart er det lite jaktinstingt i min kar og de jeg kjenner iværtfall ;) de går med glede langt, og er supore hunder å ha løs, har enda ikke opplevd att min kar har stukket av (bank i bordet!!)

vaktinstingtet kan dåg være større, iværtfall hær hos oss, han er veldig til å passe på meg, og en smule reservert mot fremmede mannfolk, ikke agresivt, men veldig uintressert bare... de må ikke komme hær og kommer hær liksom :P men de han kjenner/blir kjent med elsker hann, og det er noe som skiller ridgebacken fra f eks en labrador eller en fuggelhund(som jg har erfaring med fra før) rr er og en veldig dominerende hund..

Ridgebacken er en hund som er utrulig oppttatt av eieren sin (flokken) og er IKKE veldig begeistret for å være alene hjemme.
jeg har slitt utrolig mye men det går veldig i bølger. ser mange syns det er uforskammet å la hundene være alene opptil 9 timer... jeg ble alene med leo i sommer, og hadde ikke annet valg enn å bynne i 100% stilling, det koster å være allene, og jeg vil jo ikke kvitte meg med han, DET blir vel for drastisk? han kan godt finne på å røre ting når jeg er borte og seff benytter han sofaen, men han gjør ikke store ødeleggelser. har og alliert meg med naboer som kontakter meg hvis de hører han, og da er jeg hjemme på 5 min..
Men det er jo helt klart noe man må tenke igjennom FØR man anskaffer seg hunden ( men som i mitt tilfelle, ting kan sje underveis, som man ikke akkurat planla)

sist vil jeg si att det er verdens vakreste og snilleste hund, som du blir utrolig glad i :) den har ett stort hjerte til sin eier. husk på att enn handhund blir ganske stor, og det kan være lurt å treffe noen. man må ta hensyn til att folk kan bli redde bare pga størrelsen. og det er ett visst ansvar man har ved å anskaffe seg en slik type hund :)

nå skriver jo jeg kunn utifra mine erfaringer da! har en ridgeback på ganske snart tre år.
ellers er jeg veldig enig me det de andre hær inne har svart. mye bra svar!

lykke til skal dere ialefall ha, uansett hva dere velger å gjøre :) hold oss oppdattert da!!


klem fra Maria og Leo