RHODESIAN RIDGEBACK FORUM

Hvilke erfaringer har du med RR som familiehund?

Mange steder har jeg lest at RR er flinke og tålmodige med barn. Min forrige RR-hann va 8 år da våre barn ble født, og han var en engel av tålmodighet den tiden han levde sammen med dem. Men han døde før de var fylt ett år så hvordan han hadde taklet liv og røre sånn som vi har det nå vil vi aldri få vite. Med bakgrunn i slik jeg kjente ham tipper jeg at han nok ville taklet barna i sin egen "flokk" ganske greit, men at vi samtidig vill måtte skjerme han ganske mye mens barna var små (les; plagsomme). Jeg er uansett av den oppfatning at hunder ikke skal være nødt til å tåle alt fra barn - barna må lære seg hvordan de skal møte, håndtere og respektere en hund hvis de skal være sammen.

Om han ville taklet livet i en barnefamilie med litt støre barn, og venner som løper ut og inn er jeg derimot ganske usikker på. Med sterkt vaktinstinkt og mye utrygghet ville nok det vært en prøvelse for ham.

Når jeg nå begynner å tenke på neste hund - og selvsagt ønsker meg en ridgeback - lurer jeg på hvor "rasetypisk" han var på dette området. Hva er deres erfaringer med RR og barn? Hvordan takler de livet i småbarnsfamilien. Venner som løper ut og inn? osvosv......

Er takknemlig til alle som vil dele sine erfaringer på dette området med meg - gode som dårlige. Det gir et godt helhetsbilde.

Det er heldigvis mange RR-eiere med barn, og hundene er ulike som individer skal være, så her får du nok mange fine svar!

Har kun barnebarn i klassen "små mennesker" selv, men vil gjerne fortelle deg om hvordan ei venninde gjorde det: De fikk Melvin når minsten var ett år og søster var 10. De trente inn "STOPP"-kommandoen kjapt. Fra første dag trente de på "barnesituasjoner" med all slags godbiter i "hodehøyde" om det var i hender eller på bordet. De fikk alltid stoppet ham og han ble belønnet med kos, lek eller andre godbiter. Storesøster sprang bortover og Melvin ble sluppet løs og sprang selvsagt etter henne. Rett før han tok henne igjen, snudde hun seg - sa STOPP - og ga ham en godbit når han stoppa.

Her har de hatt en stabil hund som de har trent fra første dag, og det har gått over all forventning Hadde han vært mer utrygg, ville det nok ikke gått så bra, men de sier de bare ville trent enda mer og likevel fått det til.

Selv tror jeg at uten skikkelig uflaks med valpevalget og med god planlegging, så går det bra, men jeg er veldig spent på svarene du får av de MED barn selv

Jeg har efaring med "småmennesker" og 2 vidt forskjellige hunder.
Gutta mine er nå 14 og 10 år - Marula er 4,5 år - hun takler deres løping og evt lek 100%. Ingen reaksjon så lenge det er de som gjør det - men om det er barn/ungdom som hun ikke kjenner spes godt, kan hun godt "si i fra". Hun blåser i bartene, hopper frem, eller bokser med forlabbene for å si at nok er nok. Vi går aldri i fra Marula med "fremmede" barn - vi stoler 110% på henne, men ikke på barna .
Min erfaring med valp og mindre barn er ikke lang, men svært erfaringsrik. Vår hanne Baron var redd alt, også barn - og med en 6åring og en 10 åring i hus - var det ikke lett å skjerme hverken barn eller hund fra "ekle" situasjoner. Med ett mål tomt, trampoline og fotballøkke rett ved - var det forferdelig slitsomt å venne hund og barn til hverandre! Nå endte livet til Baron etter kort tid - og erfaringene og reaksjonene vi har lært oss etter disse 2 årene med han - vi jeg ikke være forruten. Her lærte vi mye om adferd og reaksjoner.
Det viktigste tror jeg å lære ungene er at de aldri må trenge hunden opp i et hjørne (bokstavelig talt) - la alltid hunden ha en vei ut av en situasjon, og lær ungene at et knurr ikke nødvendigvis betyr bitt. Marula kan knurre, men da har det jammen gått langt! Min niese er psykisk utviklingshemmet - og har svært vanskelig for å forstå når nok er nok. Marula knurrer til henne (når strikken er tøyet langt nok) og DET er et signal niesen min skjønner.
Også seff dette med at hunden skal få være alene når den sover osv. men det vet du jo alt om sikkert

Vi har 3 barn i alderen 6 til 11 år, og Kango på snart 1 år. (Han er forøvrig Marulas sønn).
I løpet av den tiden vi har hatt ham har vi lært at RRer er veldig signalsterke hunder som også leser menneske-signaler godt.
I begynnelsen etter at vi fikk Kango, måtte ungene lære hvordan de skulle være tydelige på hvor i familiens rangstige de befant seg i forhold til ham.
Det gikk ikke smertefritt, men heldigvis uten andre "skader" enn blåmerker og såret stolthet hos både ungene og Kango.
Og nå vet han hvor han hører hjemme i flokken.
Det viktigste vi har gjort er å være konsekvente i de metoder vi har brukt.
Det vi jobber mest med nå for tiden er at han skal skjønne at han ikke trenger å passe på de to eldste barnas venner når de kommer på besøk.
Han har "valgt seg ut" et par stykker det virker som han mener er litt skumle og bør oppdras...
Vi driver nå en blanding av opplæring av disse barna (hvordan de skal oppføre seg med hunder,hvordan hunder reagerer på forskjellig oppførsel etc), og tilvenning/trening for Kango i å bli trygg med barn han ikke kjenner så godt. En av oss voksne er ALLTID tilstede.
Så håper vi at resultatet blir en 100% trygg hund og trygge barnevenner....

Min Leo får prøvd seg hver dag. Vi jobber til daglig på et barnehjem. Min kjære Leo på 4 år er med hver dag, og stor koser seg med ungene, og selvsakt omvent.

Som de fleste sikkert skjønner, så kan det være en del tøffe tak i denne bransjen. Krangling, utagering ol forekommer. Men hver eneste gang så takkler Leo dette på en fin måte. I stress situasjoner holder han litt avstand til allt har roet seg ned, deretter går han bort til alle og prøver og trøste etterpå. Makan til mekler og humørspreder skal man lete lenge etter.

Leo blir det naturlige midtpunkt i hverdagen når jeg er på jobb. Han er med på alle aktiviteter som snøscooterkjøring (han sitter bakpå ), sykling, ski, bading osv, og ALLE ungene har et nært og fortrolig forhold til han, og han har uten tvil posetiv effekt på ungene som kan ha en tøff hverdag. Han er rett og slett medisin til ungene.

Man ser godt at Leo liker seg når vi er på jobb. Vi er så heldig at vi jobber mye ute i friluftsliv, så han får løpe fritt og leke med ungene store deler av dagen. Den eneste faren jeg ser, er at han kan være litt hardhendt, han er jo tross allt 42 kg, men snill som et lam er han. Leo`s tolmodigheten til unger ser ut til og være enorm. Tror det skal VELDIG mye til før han gjør noe som kan skade dem.

Som jeg kan se det, så er RR (hvertfall Leo) den perfekte familiehund. Når han takkler en stressende hverdag på et barnehjem, så klarer han nokk det i et normalt hjem også.

knuti skrev:Som jeg kan se det, så er RR (hvertfall Leo) den perfekte familiehund. Når han takkler en stressende hverdag på et barnehjem, så klarer han nokk det i et normalt hjem også.

Høres ut som en kjempeflott herremann Hvor mye av det tror du er trening/miljøtrening, og hvor mye av det er medfødte egenskaper? Kjenner du feks til hvordan søsken el foreldre er sammenliknet med ham?

Kango skrev:Han har "valgt seg ut" et par stykker det virker som han mener er litt skumle og bør oppdras...

Vaktmestergenet hos RR kjenner jeg godt...... Det fins visse RR-regler som omverdenen tross alt burde inrette seg etter, eller hva? Er veldig enig i at barn og hunder aldri skal være aleine sammen - urettferdig mot både barn og hund, og selv om man stoler 100% på hunden kan man aldri stole på at ikke barna får noe fyr for seg....

Irene skrev:Vi går aldri i fra Marula med "fremmede" barn - vi stoler 110% på henne, men ikke på barna .

Det viktigste tror jeg å lære ungene er at de aldri må trenge hunden opp i et hjørne (bokstavelig talt) - la alltid hunden ha en vei ut av en situasjon, og lær ungene at et knurr ikke nødvendigvis betyr bitt. Marula kan knurre, men da har det jammen gått langt!

Veldig enig med deg! Tror dette m barn og hund handler vel så mye om å oppdra barn som å oppdra hund - vel og merke hvis man har fått en hund som er et godt "emne" (om jeg får kalle det det....) Husker deg og Baron godt fra sist jeg var aktiv på forumet og må si tårene trillet da jeg leste at han var død. Forferdelig tøffe greier Så deilig å høre at du har fått en så nydelig frøken i hus

hilde skrev:Selv tror jeg at uten skikkelig uflaks med valpevalget og med god planlegging, så går det bra

Det håper jeg også, for jo mer jeg ser på andre raser dess mer finner jeg ut at RR er rasen som passer meg best i lynne. Men kommer ikke til å kjøpe RR hvis jeg ikke finner rett oppdretter, foreldre og valp.....

Elisabet skrev:Husker deg og Baron godt fra sist jeg var aktiv på forumet og må si tårene trillet da jeg leste at han var død. Forferdelig tøffe greier Så deilig å høre at du har fått en så nydelig frøken i hus

Takker!! Marula er en flott jente, hun har sine sider hun også som alle andre individer - men det vikrigste for oss når vi overtok Marula var å virkelig få lov å kjenne på hvordan det var å eie hund! Ikke en hund som vi måtte passe på HELE tiden!

Og erfaringene etter Baron (som jeg skreiv i forrige innlegg) drar vi med oss hele tiden - det er jo en fordel man får ved å ha eid en hund som ikke hadde alt den skulle..

Elisabet skrev:

knuti skrev:Som jeg kan se det, så er RR (hvertfall Leo) den perfekte familiehund. Når han takkler en stressende hverdag på et barnehjem, så klarer han nokk det i et normalt hjem også.

Høres ut som en kjempeflott herremann Hvor mye av det tror du er trening/miljøtrening, og hvor mye av det er medfødte egenskaper? Kjenner du feks til hvordan søsken el foreldre er sammenliknet med ham?

Hvor mye av det som er medfødt vet jeg ikke, men Leo`s bror er Kato som tilhører Christina her på forumet, så kanskje hun kan si noen ord om hvordan han er mot barn.
Jeg begynte i denne jobben når Leo var 2 år gammel, så han er jo ikke vant med barn helt fra starten av, men klart han har lært mye de siste 2 årene. Jeg ser hvertfall at han er blitt roligere og tryggere når det blir litt stressende rundt han, men dette er vel også pga at han er blitt mer voksen.

Katoen har ikke så mye erfaring med barn at jeg kan konkludere med noe spesielt, men mener å ha lest at høy toleranse for barn er rasetypisk. De opprinnelige hundene var ofte barnepassere, og de ER velegnede familiehunder selv om de også har merkbart jakt- og vaktinnstinkt. man må bare vite å sette pris på hele pakka

Jeg mener om man har funnet at RR er den rasen man vil ha, basert på alle de andre rasetypiske kvalitetene, så burde ikke forholdet til barn være noe å bekymre seg for.

At man kan være uheldig med valg av individ er selvfølgelig en realitet, men det gjelder så vidt jeg vet for alle raser..

Har nettopp kommet over dette forumet, og nå har jeg registrert meg for å svare på om RR passer med barn. Mye er jo allerede sagt før, både at det er individuelt om hunden passer med barn, og at der viktig å alltid følge med når barn og hund er sammen. Jeg har en 5 måneder gammel RR tispe - helt spinn vill! og en datter på 3 1/2 år - helt vill etter hunder. Det er en heftig kombinasjon! Heldigvis er min datter vant med voldsomme hunder, da pappaen hennes har en bruksschæfer. Hun er dermed ikke redd. Det er bra for hun blir omtrent daglig "angrepet". Utfallet kunne blitt værre dersom hun hadde hylt, løpt og viftet med armene... Nå blir det noen tårer, men hun blir aldri sint eller sur på hunden. Hunden selv er veldig opptatt av henne - hun har jo ofte godbiter og by på De anser nok hverandre som lekekammerater, men ingen av dem ser hverandres begrensinger. Hunden vil valpeleke, jenta vil "trene", kose eller at hun skal være stand in i en rolle lek... RR, som er etter min erfaring veldig hyper ( har hatt en del hunder av andre raser før), er svært tålmodig og nyskjerrig på datteren min. Hun har aldri vist tegn til sinne eller frustrasjon. En utfordringen når man har små barn og valp er å lære barnet at hunden på få ro! Kan hende må jeg bruke noe mer tid på å få en rolig hund siden jeg får litt "uro" hjelp fra datteren min... Men altså - RR og barn er så langt en fin kombinasjon, men ikke fritt for utfordringer!!