Min første hannhund var en Gentleman med STOR "G" og oppdretteren til min første tispe ønsket å å bruke ham på min tispes mor. Stikk i strid med vanlig kutyme reiste vi til tispen på det tidspunktet oppdretteren mente tispen "sto", og "sto" gjorde hun, etter alle kunstens regler. Hannhunden derimot gjorde ikke noe mer enn å snuse og markere litt. Vi kom på besøk en onsdag, og da helgen kom hadde vi ikke fått noen parring og oppdretteren skulle på kurs. Ettersom tispen fremdeles "stilte seg opp" tok jeg henne med hjem til meg, hvor hennes datter også hadde løpetid, men med 1 ukes senere start. Hannen hadde en travel tid, med å snuse og markere, men han "prøvde" seg ikke på noen av dem. På mandagen bar det i vei til veterinæren for å få hjelp, men vi kom hjem med "oksen Ferdinand" og en tispe som fremdeles "sto". Romantisk tur i solnedgang med medbrakt kaffe og boller resulterte bare i en kjempebukett med liljekonvall, og vi anså prosjektet for reultatløst. Så lite visste vi.

Onsdag morgen, én uke etter første møte, var det dags, og "oksen Ferdinand" var forvandlet til Don Juan og utførte jobben sin helt etter boka, men kun med mamma'n. Det var en utrolig herlig opplevelse, å se hvordan de to høyløpske tispene lekte og moret seg, mens hannhunden tok det rolig og overvåket det hele i påvente av det helt riktige tidspunktet (selv om jeg ikke egetlig skjønte at det var det han gjorde)
